I dagens tennisalder med fremkomsten av romalderen som racketer makt styrer menns spill. Selv om det var midt på slutten av 80 -tallet var det en subtil kamp mellom de tradisjonelle finessespillerne som MacEnroe, Borg og lignende og den nye wham bam takk mann power -spillere som Boris Becker og Ivan Lendl. Midt i denne revolusjonen sto en skikkelse som virkelig hører hjemme i annalene til tennis i en svunnen tid …… ..
I mannen født i Slovakia (Tsjekkoslovakia som det ble kjent den gang) i det passende kallenavnet ‘Big Cat’ i Miloslav Mecir
Denne spilleren var bare helt unik og så uortodoks i måten han spilte på. I bevegelsene var han som en katt som bare slinket og alltid dekket banen med en cheetahs nåde. På en så uanstrengt måte også. Da i forhold til skjønnheten i skuddene hans. Som ble så symbolisert av en slik berøring og finhet, at de i sannhet bare kunne beskrives i ett ord:
GENI
Jeg kan gi deg en saklig beskrivelse av hans karriereprestasjoner, men la heller følelsene mine ta over og skildre to hendelser. Det reduserte meg i sannhet for tårer og jeg er en stor stygg mann som ikke gråt da barna mine og barnebarna ble født, men jeg ballet som en nevrotisk liten skolejente under disse anledningene.
Jeg liker å se dem på hvordan jeg ser på livet i forhold til at det er en kombinasjon av glede og smerte ...
Så la oss få smerten unna, skal vi litt som å få revet to tenner ut på tannlegestolen ...
Det er 1988 og Wimbledon og 'The Big Cat' var på høyden av sine krefter. I turneringen hadde han allerede hensynsløst avhendet den ubestridte beste spilleren i verden i svensken Mats Wilander i rette sett i kvartene. Så i Semifinaler møtte han en annen svenske i Stefan Edberg.
I karrieren så svensken Mecir med stor frykt for han adlet dem ofte til det punktet hvor han fikk et annet kallenavn i 'Swede Killer'. Så i konfrontasjonen gikk han inn som favoritt ...
I denne semien jublet jeg for hvert skudd og ristet ham for hver kamp han vant. Til det punktet at han var oppe 2 sett til null og på randen av finalen …… ..
Deretter…. Edberg finner besluttsomhet og kjemper tilbake, og Mecir som virkelig hadde ham på hoppet er nå den som er under kosh.
Mine drinker som hadde gått ned i jubel over hans nær sikre seier ble nå konsumert under den økende frykten for potensielt hjertebrudd. I tanken på en spiller elsket jeg virkelig å stjele nederlag fra seierens kjever ...
Så inn i 5. sett går det, og jeg har fremdeles tro, men jeg frykter det verre. Flasken med Jameson er for lengst borte og jeg ble fortvilet på kampen, men samtidig midt i en bønn om at Mecir skulle vinne.
En pause i 5. sett av The Big Cat og jeg gjør en irsk jigg rundt leiligheten min i Derry….
Selv om det var en falsk daggry og Edberg bryter tilbake ... og du vet når du får den syke følelsen i sport når du vet at laget eller mannen din burde ha vunnet, men er i ferd med å tape ...
Da Edberg brøt og behørig tok ut kampen og deretter tittelen mot Boris Becker
Det var virkelig det jeg følte
Jeg ble virkelig hjerteknust på den oppriktigste måten ...
Til det punktet at da partneren min kom hjem og var etter litt 'kjærlighet'. Det var jeg som hadde 'hodepine'.
Og enhver mann vet når det gjelder å 'elske' .... Vi får aldri 'hodepine'
Selv om solen etter noen erfaring kommer opp i morgen neste dag og livet fortsetter.
Så i 88, selv etter at denne muligheten mistet, kommer Mecir tilbake på en stor måte ved 88 -OL i Seoul.
I det som var litt av en grusom skjebneakt igjen i semifinalen i turneringen møter han Stefan Edberg. For deretter å virkelig understreke skjebnens skjebne, og det er nær demoniske avskjæringer. Denne gangen er Edberg i oppstigningen 2 sett til 1 .
Så igjen, jeg er irsk, så det sier seg selv at sport og whisky går sammen som fersken og krem. Etter de to første settene drikker jeg for å drukne sorger, men så i fjerde kommer 'Big Cats' klørne ut og han klør seg ut på Edberg i trass.
Til det punktet at i 5. slinker Mecir i all sin majestet over hele svensken for å vinne den 6/2 ...
Så med dette går han inn i finalen for å møte Tim Mayotte. Som var en meget dyktig spiller som nøt den beste perioden i sitt tennisliv i 1988.
Så kan den store katten vinne dette og oppnå en ære som han så fortjente ...?
Jeg begynte å grue meg verre da han tapte den første ...
Jeg har fortsatt tro, selv om tvilen dukker opp i bakhodet ...
Selv om skjebnen er på Miloslavs side og han vinner den andre, så valser den gjennom den tredje.
Inn i den fjerde og resultatet er verging på visse etter noen få pauser og behørig oppnådd avgjørende 6/2….
Sender meg på en irsk jig denne gangen av uhemmet glede for mannen jeg elsket kjent som 'Big Cat' i Miloslav Mecir
banesko for tennis
Dessverre for meg denne gangen da min nye partner (den andre forlot på grunn av ingen 'kjærlighet') kom hjem. Det var hun som med sin ‘hodepine’ sulled dagen min fra å være helt perfekt!
Skjebnen slo tilbake på meg i stor tid, ikke sant!
