Støvet kan ha satt segtled etter den episke kulminasjonen av herrenes singelfinale på Roland Garros, men jakten på å like og slå rekorder er fortsatt på. Kom Wimbledon, det er Roger Federers tur til å prøve å konkurrere med Pete Sampras rekord på syv Wimbledon-titler, samtidig som han legger enda et nummer til hans allerede rekordstore seksten.
Merke bemerkelsesverdige prestasjoner - enhver prestasjon for den saks skyld - som poster snur slike prestasjoner til presedenser som alle forestillinger fra sistnevnte generasjoner blir opptalt mot. Det er kanskje derfor vi bryter - og likestiller - disse poster blir vanskelig, ettersom de blir forvandlet til referanser for å evaluere storhet i stedet for bare å være bemerkelsesverdige bidrag.
Det ligger en stor kløft mellom forventninger og deres eventuelle oppfyllelse. Selv om hver spiller ønsker og til og med forventer det av seg selv til like legender, ignoreres han heller ikke som en eventualitet. Og mangel trenger ikke alltid å være skadelig for ens status som en forbilledlig spiller. Der et sett med presedenser ser ugjennomtrengelig ut, lager noen få emblematiske sine egne presedenser som de skal matche. Dermed vokser kjeden og baner vei for mer spenning i kjølvannet. Men selv om det er spenning, er det også den forhøyede forventningen som bringer oss tilbake til den flerårige gåten med å oppnå legendarisk status i forhold til prosentilen av poster som er opprettet, oppnådd eller overgått av den personen.
Det være seg Roger Federer eller Novak Djokovic eller til og med Rafa Nadal, hver av disse gutta har på en eller annen måte kommet til kort under de ellers forventede potensielle resultatene ved å vinne fire Grand Slam på rad. Blant de tre, mens det er Federer som har kommet nærmest to etterligne Don Budges bragd i Pre-Open-tiden og Rod Lavers tvillingprestasjoner nesten fem tiår tidligere, er Nole og Rafa heller ikke langt fra de presedensene som er satt.
I denne sammenheng høres det helt bromidisk og prosaisk ut å sitere fiasko som representant for en slags springbrett for vellykkede kampanjer som må komme. Et tap tolker, i entydige termer, et tap i enhver sammenheng. En sjanse tapt som kanskje eller ikke kan oppnås i fremtiden. Men til tross for så mange sannsynligheter-både for og imot-fortsetter spillerne å helle sitt hjerte og sjel i hver kamp, år etter år og generasjon etter generasjon, i sitt rekordjagende bud.
Den berusende kombinasjonen av de en gang smakte og aldri prøvetatt driver dem mot den unnvikende gruppen av legender som utfordrere som våger seg opp i bratt, grusete terreng, fylt med utallige fallgruver og mangler, for å erobre det, uansett konsekvenser, men skuffende.
