Denne Roma-finalen har blitt overskygget av det som kom året etter på samme scene, men den er like imponerende.
Mens 36 år gamle Rafael Nadal ramper opp for det som kan bli hans siste sving gjennom grusbanene i Europa, ser vi tilbake på de 10 kampene som gjorde ham til den ubestridte kongen av leire.
- KAMP 1: 2003 Monte Carlo, andre runde: Nadal d. Albert Costa, 7-5, 6-3
- KAMP 2: Davis Cup 2004, finale: Nadal d. Andy Roddick, 6-7 (6), 6-2, 7-6 (6), 6-2
KAMP 3: 2005 Roma, finale: Nadal d. Guillermo Coria, 6-4, 3-6, 6-3, 4-6, 7-6 (6)
Jeg spilte i dag en av de tøffeste kampene i livet mitt.
Noen av Rafas mest minneverdige kamper har funnet sted i Foro Italico.
© Corbis via Getty Images
Episk. Maraton. Corker. Blockbuster. Lungbuster. Alle ordene som vi vanligvis bruker for å beskrive minneverdige tenniskamper, kan enkelt brukes på Nadals fem sett, fem timer lange seier over Guillermo Coria i Roma-finalen i 2005. Fra et historisk perspektiv har kampen blitt overskygget, kanskje forståelig nok, av maraton som Nadal og Roger Federer skulle arrangere på samme bane 12 måneder senere. Men når det kommer til rå kroppslighet og besluttsomhet, samt uventede vendinger i handlingen, er denne fortsatt tøff å toppe, selv 18 år senere. Det er nok til å få deg til å ønske at Masters 1000-finalene fortsatt var best-av-fem-sett-affærer.
I de to første kampene i vår King of Clay-nedtelling har vi sett Nadal slå en god dirtballer og French Open-mester i Albert Costa, og en tidligere nr. 1 i Andy Roddick. Coria markerer et viktig neste skritt. Selv om han aldri avsluttet avtalen på Roland Garros – han hadde to matchpoeng i 2004-finalen – var Coria verdens beste på overflaten på den tiden. Han hadde nådd fem Masters 1000-finaler på skitt i 2003 og 2004, og vunnet to av dem. På 5'9' var ikke Coria stor nok til å spille maktspillet, men hans lette føtter, behendige berøring og naturlige banesans ga ham kallenavnet El Mago—The Magician—fra hans andre argentinere.
I 2003 avsluttet Coria 16 år gamle Rafas debutløp på Monte Carlo i tredje runde. To år senere snudde Nadal dette resultatet i finalen i det samme arrangementet for sin første Masters 1000-tittel. Da han fulgte det opp med denne blåmerkede seieren i Roma en måned senere, føltes det som om tittelen «verdens beste skittballspiller» hadde skiftet hender. I det minste viste denne kampen at Nadal (a) allerede kunne spille med verdens beste på leire; og (b) han kunne holde nerven og komme på topp i en fem-setts finale. To måneder tidligere hadde han tapt nok en femsetter, til Federer i Miami, etter å ha vært oppe to sett mot ingen. Denne gangen var det Rafa som arrangerte det usannsynlige comebacket etter 11. time.
Vi så den ermeløse skjorten i Nadals seier over Roddick; nå er den kombinert med knelange pirataer.
© 2005 Getty Images
Det en fan kanskje legger merke til for å starte, er at Nadal har fullført sitt tidlige moteensemble for første gang i nedtellingen vår. Vi så den ermeløse skjorten i hans seier over Roddick; nå er den kombinert med knelange pirataer. Han ville beholde den kombinasjonen helt frem til Australian Open i 2009. Da jeg så en reprise av denne kampen, ble jeg også minnet om et tidlig Rafa-ritual som bleknet med årene: Hans vane med å hele tiden sørge for at sokkene hans er like høye.
Spillmessig er det Nadals intensitetsnivå, som alltid, som føles nytt for mid-aughts. Du forventer kanskje ikke at noen skal være i toppgir i det første settet av en best-av-fem-kamp, men Rafa er ikke redd for å dra dit med en gang. Det er alt Coria kan gjøre for å motstå den tidlige flommen av forehands, og gryntene som følger med dem. Sammen med den brutale kraften hadde Nadal ingen problemer med å matche Coria i de mer subtile aspektene av leirespillet. Vi ser Rafa jobbe med sin egen magi her, med en refleksvolley som lander noen få centimeter fra grunnlinjen, en redrop som kryper over nettet med en centimeter, og massevis av skarpt vinklede pasningsskudd og salver. Rafa var alltid en student av hoffgeometri.
Men som 18-åring kunne han fortsatt gå av i lengre perioder. Det skjer i det andre settet, ettersom han mister kontrollen over forehanden og momentumet. 'Han har falt i en veldig uberegnelig lapp,' sier den britiske kommentatoren John Barrett.
En annen uberegnelig lapp varer lenge nok til at det ser ut som om det vil koste ham kampen. Nadal taper det fjerde settet, og går ned 0-3, 0-30 i det femte. Han henger med hodet og går oppgitt mellom punktene, to ting vi ikke ofte vil se fra ham de neste årene. Coria, som ser ut til å vinne, bruker til og med et øyeblikk på å imitere den nå kjente Nadal knyttnevepumpen.
Men så, på 0-30, finner en Nadal-forehand hjørnet for en vinner, og han løfter hodet litt høyere. Etter nok et vinnerpoeng prøver han sin første knyttnevepumpe i settet. Når han bryter og holder, er han tilbake til sitt hoppende, Vamos-ing jeg. Derfra er de to spillerne av gårde igjen nedover hjemmebanen, skyver hverandre over hele banen, finner skarpere vinkler og gjør mer fantastiske grep med hver kamp.
Et ekstremt vanlig syn fra 2005 og fremover.
© 2005 Getty Images
'Begge finner helt mirakuløse skudd,' sier Barrett, og forlater kort sin vanlige hang til understatement.
Vriene fortsetter inn i tiebreaker i femte sett. Denne gangen er det Nadal som leder 5-1, og som dobler feil på sitt tredje matchpoeng. Men han slutter aldri å skyte forehanden, og gir aldri opp på en ball. Til slutt er det Coria som gjør den siste feilen, og Rafa som havner flatt på ryggen, beina strukket helt over hodet, i feiring. Ingen kamp kan fortsette for alltid, selv ikke Nadal-Coria i Roma.
Inn i 2005 så det ut som om Coria og Federer ville duellere seg gjennom leirsesongen, og muligens for leiresesonger som kommer. Men Nadal blåste alt dette opp i en fire-turneringssvep gjennom Valencia, Monte Carlo, Barcelona og Roma. Etter denne seieren skulle han gå til Roland Garros for første gang, allerede favoritten til å vinne alt.
'Jeg spilte i dag en av de tøffeste kampene i mitt liv,' sa Rafa etter å ha slått Coria. Det er fortsatt sant i dag.
